Det er dette som skal avgjøres nå i løpet av de neste ukene når saken om iskanten behandles av politikerne på stortinget.

Livet ved iskanten, eller iskantsonen som det heller burde hete siden den unike naturen i dette leveområdet er så mye mer enn bare den fysiske iskanten, er sonen der havisen møter åpent hav.

Dette området er selve navet i det vi kjenner som Arktis og helt avgjørende for store deler av dyrelivet som holder til i disse kalde farvannene – og for fiskerne, fangstmennene og turistnæringen som lever av de rikdommer naturen gir.



Når dagene nå blir lengre gjennom våren og sommeren skjer det en intens oppblomstring av plante- og dyreplankton ved iskanten, under isen og ikke minst i et stort område på utsiden av den fysiske kanten.

Isalger og andre planteplankton som formerer seg i stort tempo i det livgivende vårlyset gir grunnlag for mengder av dyreplankton som har disse som middagsmat.

Med oppblomstringen av dyreplankton, dukker det så opp et bredt spekter av større dyrearter som kommer for å meske på de enorme mengdene med mat som oppstår i disse havområdene hvert år.



På grunn av dette har iskantsonen en ekstrem høy naturverdi, men samtidig også en enorm sårbarhet. Dette gjelder for eksempel ved smelting av havis på grunn av økende havtemperaturer, ved effekter fra et stadig surere hav og gjennom direktepåvirkning fra skadelig menneskelig aktivitet.

Noen av dyreartene som er aller mest sårbare er også de som er viktigst for økosystemet.

Som for eksempel de små hoppekrepsene under havisen, ismåka som flyr lavt gjennom luften på leting etter en matbit og mange av de største dyra på planeten vår – nemlig hvalene.

De siste årene har forskerne stadig funnet ut mer om hvordan livet ved iskantsonen er og dermed også økt forståelsen om hvordan naturen her oppe må defineres og tas vare på.

Og sjelden har rådene fra de miljøfaglige etatene i Faglig Forum (forvaltningsplanarbeidets egne faglige råd), nemlig Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet, vært klarere.

Alle disse som kan mye om livet i havet har sagt med store bokstaver at området som skal defineres som det særlig verdifulle og sårbare området (SVO) kalt «iskantsonen» må utvides med et betydelig areal.

De mener alle at naturen i området må beskrives som en såkalt bred iskantsone og dermed defineres utfra en isfrekvens på 0,5 prosent.



Dette rådet har dagens regjering valgt å se glatt bort fra og heller funnet på sin egen grense for iskantsonen, nemlig på 15 prosent isfrekvens. Det kom frem da klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn la frem stortingsmeldingen om forvaltningsplanen for Barentshavet nå i april.

Forskjellen i areal mellom de to ulike avgrensingene utgjør hele 96.000 kvadratkilometer, eller sagt på en annen måte – nesten en tredjedel av hele fastlands-Norge.

Det er med andre ord enorme forskjeller i der forskerne sier at naturen er og der regjeringen vil at den skal være.

Og her kan jeg ikke være klarere, det er helt galskap om vi politisk skal definere hvor naturen er og ikke. Det går ikke an å mene noe annet enn at naturen er der naturen faktisk er. Sånn er det bare. Det kalles fakta.

Det regjeringen forsøker å gjøre nå blir som å stå midt i Amazonas å si at det ikke er regnskog i store deler av skogen foran dem. Det kan de ikke få lov til.

Så nå er det opp til politikerne ved et samlet storting å sørge for at det særlig verdifulle og sårbare området kalt «iskanten» – og som heller bør få navnet «iskantsonen» – faktisk defineres ut fra hvor havforskerne sier at naturen er og ikke gjennom et politisk kompromiss uten rot i fakta.



Saken om iskantsonen er nemlig ingen symbolsak, til det er den altfor stor og altfor viktig. Men saken om iskanten er en lakmustest. En lakmustest for norsk havforvaltning.

Skal vi ha en kunnskapsbasert forvalting der havforskerne får definere hvor naturen faktisk er eller skal forvaltningsplanene våre være laget med politiske påfunn om hvor noen politikere mener at det passer at naturen kan være?