I havet finnes det mange store og små skapninger som alle spiller en rolle i naturens kretsløp – et kretsløp vi er helt avhengige av for å kunne opprettholde vår eksistens.

Det finnes arter av fisk eller blekksprut som vi kan høste og spise, arter vi kan la oss imponere og fascinere av, som de store haiene og hvalene, og arter vi ikke er oppmerksomme på i det hele tatt.

LES OGSÅ

Svømmer for å kartlegge blåskjell

Gjennom sitt levevis bidrar de til at vann filtreres, døde organismer blir resirkulert og noe av menneskelige utslipp inngår i naturlige prosesser.

Renholdsverket er grupper av organismer som løser samme oppgaver i havet som bl.a. spyflua og meitemarken gjør på landjorda.



Vi kjenner noen av renholderne fra fjæra; strandkrabben og eremittkrepsen som ikke takker nei til en bit fiskeslo, eller blåskjellet som filtrerer store mengder sjøvann og utnytter de organiske partiklene.

Et middels stort blåskjell kan filtrere opp til hundre liter vann i døgnet. Det lever primært av planktonalger, men filtreringen bidrar også til å redusere vannets innhold av andre organiske partikler.





De karakteristiske pølseformede ekskrementhaugene fra fjæremarken er kjent fra bløtbunnsområder i fjæra og på grunt vann.

Denne krabaten guffer rett og slett i seg grus og sand, og fordøyer det organiske innholdet, for deretter å kvitte seg med de ufordøyelige mineralske partiklene igjen.



Fjæremarken kan innta og rense store mengder sand langs en vanlig sandstrand og fjerne organisk innhold som ellers kunne vært grunnlag for sykdomsfremkallende bakterier og sopp.

Det er litt rart å tenke på at den reneste sanden på stranden faktisk er de pølseformede haugene som denne marken har etterlatt.





Blåskjellet og fjæremarken er to arter som bidrar til kretsløpet i naturen, der vi nyter godt av økosystemtjenestene i form av klart vann og renset sediment.

Renholdsverket består av mange arter; krabber, reker og slimålen som finnes på større dyp – alle bidrar til opprydding og resirkulering.

LES OGSÅ

En av havets gufneste skapninger

På en kvadratmeter tilsynelatende livløs mudderbunn kan det finnes flere tusen individer av millimeterstore, virvelløse dyr, fordelt på mer enn hundre ulike arter.

De fleste av disse deltar på en eller annen i nedbrytningsprosesser og omsetter organisk materiale. Det finnes også filtrerende muslinger på bløtbunn.





Bløtbunnsområder er betegnelsen for sjøbunn bestående av leire, mudder, sand og grus. Arts- og individfordelingen hos faunaen i slike områder beskriver miljøforholdene i området over tid.

Faunaen som lever nede i sedimentene kalles «infauna», fordi individene graver eller borer og lever nedi sjøbunnen.



Disse organismene kan bare i svært begrenset omfang flytte på seg. De er nødt til å tilbringe hele sitt liv der de har slått seg ned etter endt larvestadium – og det kan være svært lenge.

Kuskjellet Arctica islandica kan bli flere hundre år gammelt, men de fleste virvelløse dyr lever betydelig kortere.





Dersom bløtbunnen utelukkende har små muslinger og børstemark, tyder det på at det er større organisk tilførsel enn faunaen klarer å omsette.

Når man finner større og eldre individer av for eksempel kuskjell viser det at forholdene har vært bra langt tilbake i tid.



Renholdsarbeiderne er konstant aktive og på leting etter mat, og det skal vi være glade for.

Selv om slimålen og bæsjhaugene fra fjæremarken kan fremstå som udelikate, så er det viktig å huske at de bidrar til å opprettholde et rent, produktivt og livskraftig marint økosystem.