Maneter består av 95 prosent vann, men kan likevel bli lengre enn en blåhval. Havforsker Tone Falkenhaug forklarer noen av gelédyrenes hemmeligheter.



Når du svir deg på en brennmanet, får du føle på kroppen et dyr som har eksistert i mer enn 500 millioner år.

– De oppsto før dinosaurene. Maneter er blant de eldste flercellede organismene vi har på jorden, sier Falkenhaug.





Ifølge havforskeren er maneter en evolusjonær suksesshistorie av dimensjoner. Fossiler viser nemlig at manetene som fantes for millioner av år siden, er ganske like de vi har i dag.

– De fant en vinnerformel tidlig. Vi kan trygt si at manetene er verdenshavenes mest vellykkede rovdyr, sier hun.



Maneter mangler både hjerne og hjerte, men de er likevel i stand til å spise store fisker.

– De kan kjenne lukt og bevegelser i vannet, men de fleste manetene jakter ikke på byttet sitt, sier Falkenhaug.

LES OGSÅ

Sensasjonelt manetfunn i Norge

I stedet er de nesten som edderkopper, de sprer ut tentaklene sine og venter på at dyr skal bli fanget. Det er de 40 meter lange tentaklene som gjør brennmaneten til den lengste av dem alle, til og med lengre enn en blåhval.

– Maneter har heller ikke tenner eller klør. De brennende neslecellene er fangstvåpenet som bedøver byttet. Så har de en munn mellom tentaklene hvor maten føres inn, sier havforskeren.



Maneter er plankton. Det vil si at de driver med havstrømmene. Men hvor langt kan de reise?

– Det kommer litt an på. Hvor langt kan en flaskepost drive? I teorien kan maneter drive så langt som en havstrøm kan frakte dem i løpet av et livsløp, sier Falkenhaug.






Selv om manetene ikke kan styre hvor de svømmer, kan de styre hvilken dybde de er på. Dermed kan de veksle mellom ulike strømretninger på ulike dybder.

– Det som styrer hvilket dyp de er på er nok temperatur og mattilgang, sier forskeren.



Maneter finnes i alle hav og på alle dybder, og det finnes til og med noen arter i ferskvann.

– Det er fascinerende hvor tilpasningsdyktige de er. De kan leve i alle miljøer i alle hav, sier Falkenhaug.





Men det stopper ikke der. I 1991 ble 2.000 maneter sendt opp i verdensrommet for å se hvordan de reagerte på vektløshet.

Resultatene viste at maneter som vokser opp i vektløshet får store problemer med bevegelse og retningssans, selv etter at de har returnert til jorden.

– Dette har betydning for eventuelle intergalaktiske reiser i fremtiden. Barn som blir født og oppvokst i vektløshet kan få store problemer med å bevege seg og takle tyngdekraften på en annen planet, sier Falkenhaug.

LES OGSÅ

Styrer maneter med elektronikk

Maneter har to ulike livsstadier. De fleste kjenner dem som flytende geléballer kan ødelegge badesesongen.

– Våre brennmaneter og glassmaneter lever vanligvis kun gjennom en vår- og sommersesong, sier Falkenhaug.





Men før de dør, har manetene sluppet ut larver som svømmer ned og fester seg på havbunnen som polypper.

Disse polyppene formerer seg ved kloning. De slipper ut små tallerken-lignende dyr som utvikler seg til de vanlige manetene vi kjenner best til.

– Polyppene på havbunnen kan sitte der i mange år. De kan rett og slett sitte og vente på bedre tider. Denne evnen er trolig grunnen til at det varierer veldig fra år til år hvor mye maneter vi ser, sier Falkenhaug.







Det finnes én manet som klarer å reversere aldringen sin. Turritopsis dohrnii, bedre kjent som «Benjamin Button»-maneten, kan snu livssyklusen sin hvis den blir stresset eller utsatt for fare.

– Da svømmer den ned og fester seg på bunnen. Mor-maneten går tilbake til å gjøre det samme som avkommet, og sitter på bunnen om vinteren og kloner seg til nye maneter. Da lever den på en måte videre, sier Falkenhaug.

LES OGSÅ

Dette er de vanligste manetene

Det finnes også maneter som lever tett på hverandre. Veldig tett. De kalles for kolonimaneter, og portugisisk krigsskip er ett eksempel på en slik art.

– Hvert medlem i kolonien bidrar med en spesifikk oppgave, sier Falkenhaug.





Ett individ er spesialist på å fange mat, et annet har spesialisert seg på å forsvare kolonien. Andre igjen sørger for reproduksjon eller oppdrift og fremdrift i vannmassene.

– De henger sammen fysisk, og hvert individ kan ikke klare seg alene. De er nesten som én organisme, men ikke helt, sier forskeren.



Kontakt med kolonimaneten portugisisk krigsskip kan være meget smertefullt for mennesker, men det finnes maneter som er mye, mye farligere.

– Kubemaneten regnes for å være verdens farligste dyr, sier Falkenhaug.

Den fryktede maneten som finnes i Asia og Australia har nok gift til å drepe et menneske.







Maneter er imidlertid ikke bare farlige, de kan også bidra til å gjøre mennesker friske.

Forskere har oppdaget at krystallmaneten har et grønt fluoriscerende protein som kan gjøre andre proteiner i kroppen nesten selvlysende.

– I dag brukes dette proteinet blant annet i kreftbehandling, sier Falkenhaug.





– Det virker så pass bra at denne maneten kan ta litt av æren for at forskerne vant Nobelprisen i kjemi i 2008, legger hun til.



Det er mye vi ikke vet om manetene, for de er nemlig ganske vanskelige å forske på.

– Hovedgrunnen er at de består av gelé. Det er vanskelig å fange dem med vanlige redskaper, for de går lett i stykker, sier Falkenhaug.



Siden maneter er plankton, inngår de i Havforskningsinstituttets årlige planktonovervåkning. Forskeren har likevel en oppfordring til publikum:

– Vi kan ikke være overalt til enhver tid. Så vi ønsker melding fra folk som kommer over store manetoppblomstringer eller maneter som er uvanlige på våre breddegrader, avslutter hun.