Fensfeltet i Telemark er spesielt i verdens­sammenheng. For over 350 år siden ble det startet gruvedrift her. Jernmalmen, i form av rødjernstein, oppsto som følge av et stort vulkanutbrudd for over 580 millioner år siden.

Totalt har det blitt tatt ut mange hundre tusen tonn jernmalm fra de viktige Fens­gruvene, og på det meste arbeidet det over 300 mann her.

Gruvedriften var nok svært krevende for dem som arbeidet under bakken, og det er ingen tvil om at det er utfordrende å utforske gruvesystemet i dag. Ikke bare må man beherske teknisk fjellklatring i mørket – man må også være en erfaren teknisk dykker med grottedykkesertifikat.

Det kreves også mye spesialutstyr for å kunne dykke med sikkerheten på et aksept­abelt nivå i Fensgruven – hvis det i det hele tatt kan kalles sikkert.

Svært få har gjennomført denne typen historieforskning i Norge tidligere.

I Finland og Sverige besøker svært mange gruvene i Ojamo og Tuna-Hästberg hvert eneste år. Hvorfor har vi ikke noe tilsvarende i Norge?

Kanskje kan Fensgruven være Norges svar på de verdenskjente gruvene i våre naboland.

Vi går 100 år tilbake i tiden. Klatringen opp alle trappene er slitsom for gruve­arbeideren. Omtrent halvveis hører han larmen fra heisen som løfter malmen ut av gruva. Noen av de store heishjulene står den dag i dag på plass nede i gruva. Nå er det bare den lange stollen igjen før han igjen kan se dagslyset.

Gruvearbeideren er på vei hjem fra jobb. Den grå dressen hans er i ferd med å endre farge til rødt. Støvet fra rødjern­steinen i gruva setter farge og begynner å bli plagsom. Lite vet han om hvor mye stråling han har blitt utsatt for.



I 1905 var største dybde i storgruva 108 meter under grunnstollen, som i dag ligger på det tørre nivået. I 1915 nådde dybden 130 meter, og i 1924 kommer de helt ned til 158,5 meter.

Gruven ble drevet på fire nivåer, og første etasje under grunnstollen var på 18 meters dyp, andre etasje på 35 meter, tredje etasje på 68 meter og fjerde etasje på 108 meters dyp.

Grunnstollen eller hovedstollen var den tunellen hvor hovedtransporten forgikk. Den er fylt igjen og er ikke tilgjengelig.

Gruvedriften på Fen var grunnsteinen for etableringen av tettstedet og levebrødet til de fleste som bosatte seg her. På 1920-tallet ble det storflom og to tredjedeler av gruvene ble satt under vann.

Dette ble begynnelsen på slutten for jerngruvene. Driften stanset opp, og det som fantes av lett tilgjengelig malm ble for det meste fraktet ut av gruvene. Så ble de stengt.

Høsten 2009 ble gruvesystemet igjen besøkt for første gang på lang tid. Mørke hull i bakken måtte utforskes, og tanken på hva som befant seg videre nedover i dypet ble en besettelse for flere. De som overveide å dykke i gruven hadde en overraskelse i vente.

En bitende kald lørdag i desember 2010 sitter den første dykkeren på kanten av den samme trappen gruvearbeiderne gikk opp og ned for 100 år siden. Dykket har vært under planlegging i et helt år, og mye trening på å fire ned tungt dykkerutstyr og klatring på tau har vært gjennomført.

Dykkeren slipper seg ned i det klare vannet som skjuler en trapp som for­svinner nedover i mørket. Om ikke pulsen var høy under den 60 meter lange nedfiringen i gruva, blir den det nå. Det som skjuler seg under vannet har ingen sett på utallige år – det har ikke vært mennesker her siden 1929.

Bevegelsene i vannet og luftboblene fra pusteventilene gjør at alt av løse partikler forlater sine vante plasser og drysser ut i vannet rundt dykkeren. Sikten som var nærmest uendelig reduseres til nesten null på et øyeblikk.

Dykkeren svømmer raskt nedover trappen for å unngå den dårlige sikten. Etter noen meter og en del trinn dreier trappen brått 90 grader, og fortsetter nedover.

Linerullen rusler raskt ut mellom hendene på dykkeren. Den er hans livline tilbake til luftholdig rom, og må ikke under noen omstendigheter komme på avveie.

Når dybdemåleren viser 32 meter ender trappen mot steingrunn, og gruvegangen deler seg i to retninger. Støvskyen bakfra innhenter dykkeren og sikten endres katastrofalt.

Ingen har vært her på 83 år og bevegelser i vannet er ikke til fordel for dykkeren med tanke på sikten. Han har en begrenset mengde med luft med seg og velger for denne gang å returnere opp trappen.

Ytterligere dykking er gjort i flere ned­ganger de siste årene og sikten har viser seg å være svært god. Faktisk har noen av dykkerne som også har besøkt Tuna-Hästberg i Sverige vurdert den som like god eller bedre!

Det foreløpig dypeste dykket ledet dykkerne til en gedigen hall som går ned til 43 meters dyp. Det er klart at det er mulig å utforske flere kilometer med gruveganger på flere nivåer.

Liner ligger nå på tre nivåer i flere retninger, og det krever kunnskap for å kunne orientere seg etter linepiler og merker i trange og mørke gruveganger.

Lokalbefolkningen i området har i flere år uttrykt bekymring for det høye strålings­nivået i området. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor farlig den radioaktive strålingen er.

Det har blitt sagt at dersom du befinner deg i én time på de mest utsatte stedene får du en stråledose tilsvarende den naturlige strålingen du får i løpet av et helt år.

Likevel er det en kjensgjerning at det bodde og arbeidet mennesker i området ved gruva hele sitt liv, og mange ble over 100 år gamle.







Hva som skjuler seg videre nedover i det mørke dypet utfordrer lysten til å bringe lokal industrihistorie frem i lyset, slik at den ikke blir borte og glemt for alltid.

At dette er spennende, og nærmest virker som en magnet på de som behersker den krevende kombinasjonen av klatring og teknisk dykking, hersker det ingen tvil om.

Flere vannfylte gruver i Norge har vært forsøkt utforsket, men foreløpig har ingen andre gruver vist det samme potensialet til å kunne konkurrere med gruvene i Sverige og Finland.

Nå er det en stund siden de siste dykkene ble gjennomført, og det er fortsatt mulig å telle på én hånd de dykkerne som har svømt i en svært begrenset del av de vannfylte delene av Fensgruven.







Mulighetene for guiding av dykkere i gruvefeltet er en spennende, men ikke ufarlig mulighet. Kanskje vil området i fremtiden bli mer kjent for dykking enn som den bortgjemte malmforekomsten det er i dag?

Hvis noen vil forsøke seg på videre utforskning må de kontakte lokale kjentfolk slik at de kan få kunnskap om hvordan tidligere dykk har blitt gjennomført. Det er ikke enkelt å ta seg frem her, og mye tid har gått med for å finne den enkleste adkomsten til de tre hullene som har vært dykket til nå.

Det finnes et titalls nedganger hvor personer kan komme ned, men bare tre av dem er egnet til å få ned dykkerutstyret. Det er i tillegg flere vannfylte hull som ennå ikke er forsøkt dykket.

Kombinasjonen dykking og rappellering er heller ikke noe som kan læres på kurs, og det kan få fatale konsekvenser om man ikke vet hva man gjør. Mange tekniske løsninger har blitt testet og utviklet.



Tiden er nå moden for å lett litt på sløret og vise frem noen bilder av det som helt klart kan konkurrere med den mer kjente gruvedykkingen i våre naboland.

Vi har sånt i Norge også! Bare de som våger å gå langt kan finne ut hvor langt det er mulig å gå.