Senket av ubåt: RMS Lusitania
Slik ble senkingen av Lusitania fremstilt på en verveplakat. Foto: Library of Congress
 

Senket av ubåt: RMS Lusitania
Senket av ubåt: RMS Lusitania
51°24'44.6"N 8°32'52.3"V

Nest etter Titanic er Lusitania kanskje et av de mest gåtefulle og spennende skipsvrakene i verden. – Å få se vraket med egne øyne hadde lenge stått på ønskelisten, sier Vic Verlinden. Det sagnomsuste skipet ligger på 90 meters dyp.


Tekst og foto: Vic Verlinden
Magasinartikler vil i fremtiden bare være tilgjengelig for abonnenter, men vi legger ut noen av dem gratis mens vi får på plass vårt nye abonnementssystem.

Artikkelen stod på trykk i Dykking 2/2020, som du kan lese gratis her (egner seg best på stor skjerm).
Magasinartikler vil i fremtiden bare være tilgjengelig for abonnenter, men vi legger ut noen av dem gratis mens vi får på plass vårt nye abonnementssystem.

Artikkelen stod på trykk i Dykking 2/2020, som du kan lese gratis her (egner seg best på stor skjerm).


Til tross for at den tyske ambassaden i USA rykket inn annonser i amerikanske aviser hvor de advarte folk mot å reise med RMS Lusitania, la det 240 meter lange linjeskipet ut fra New York den 1. mai 1915.

Stemningen ombord var ikke spesielt bekymret da kaptein W. J. Turner satte kursen mot Cork i Irland med 1.257 passasjerer og et mannskap på 702, selv om første verdenskrig raste i skytter­gravene Europa. Den allmenne oppfat­ningen var at tyske ubåter ikke ville våge å torpedere et skip med amerikanske passasjerer ombord.


RMS Lusitania RMS Lusitania
RMS Lusitania

RMS Lusitania i New York i 1907, sammen med advarselen fra den tyske ambassaden. Foto: Library of Congress



Passasjerene på første klasse nøt den luksuriøse overfarten ombord på det vakre skipet. En av dem var Sir Hugh Lane, som var direktør for nasjonal­galleriet i Irland.

Han hadde med seg malerier til en verdi av 60 millioner dollar på reisen, og blant de uerstattelige kunstverkene var bilder av Monet og Rubens. De var rullet sammen i blyrør for beskyttelse.


Arrow
Arrow
RMS Lusitania

Foto: © Vic Verlinden



Rapporter om ubåt


Da Lusitania nærmet seg kysten av Irland etter en problemfri reise ble det rap­portert at det var en tysk ubåt i farvannet, og kaptein Turner beordret umiddelbart utkikken doblet.

En uke tidligere hadde tre skip blitt torpedert i det samme området og kapteinen ville ikke ta noen unødig risiko. Den første advarselen kom den 5. mai, men også de to påfølgende dagene ble det rapportert om ubåter.


Tyske ubåter

Tyske ubåter i Kiel i juli 1914. U-20 er nummer to fra venstre i fremste rekke. Foto: Stadtarchiv Kiel


Torpederingen


Klokken kvart over to på ettermiddagen den 7. mai ble Lusitania rammet av en torpedo mellom baugen og den første skorsteinen. Skipet befant seg da ti sjømil sør for Old Head of Kinsale i Irland.

Like etter torpedotreffet fulgte en kraftig eksplosjon som førte til store ødeleggelser i maskinrommet. Skipet fikk kraftig slagside, noe som gjorde det vanskelig å låre livbåtene.

Klokken 26 minutter over to, bare et snaut kvarter senere, sank Lusitania og 1.198 mennesker druknet. Blant ofrene var det 94 barn og 128 amerikanske statsborgere, og myndighetene var rasende.


New York Times New York Times

Faksimile: New York Times


Tyskerne på sin side hevdet at Lusitania fraktet ammunisjon og krigsmateriell og derfor var et legitimt mål. Den enslige torpedoen som senket skipet ble avfyrt av den tyske ubåten U-20 under kommando av kapitänleutnant Schwieger, noe han bekreftet i sin rapport.

Torpederingen var sterkt medvirkende til at USA senere ble med i første verdenskrig og bidro til Tysklands nederlag.

I ettertid ble det diskutert om den andre eksplosjonen faktisk inntraff eller ikke. Tyskerne mente eksplosjonen skyldtes at det var ammunisjon i lasten, mens amerikanerne og britene benektet dette på det sterkeste. Først i 1982 innrømmet britiske myndigheter at Lusitania faktisk hadde ammunisjon i lasten.


RMS Lusitania RMS Lusitania

Det er solide dimensjoner på ankervinsjen. Foto: © Vic Verlinden



Den første ekspedisjonen


Jeg hadde prøvd å få dykke på vraket av Lusitania i flere år, men hadde hatt vanske­ligheter med å samle gruppe dykkere som kunne delta på en slik ekspedisjon.

I 2017 fikk jeg høre at Peter McCamley holdt på å sette sammen et team for et prosjekt som skulle strekke seg over flere år. I løpet av prosjektet var det blant annet planer om å fotografere vraket i 3D.

Jeg sendte en epost, og fikk tilbud om å bli med for å hjelpe til på båten. Dessverre kunne jeg ikke dykke fordi jeg ikke stod på listen over de som hadde tillatelse, noe som kreves av irske myndigheter og den amerikanske eieren Gregg Bemis (som dessverre døde 21. mai 2020).


RMS Lusitania
RMS Lusitania

Trossene ligger fortsatt rundt de enorme pullertene. Foto: © Vic Verlinden


Selv uten å dykke ville jeg definitivt være med på dette unike prosjektet, og i slutten av juli satte jeg kursen mot Irland med godt humør. Planen var å ta ferge til Roslare i Irland fra Cherbourg i Frankrike.

Hjemmefra var det omkring 650 kilometer til fergen, og jeg var nesten fremme da jeg bestemte meg for å ta en kaffepause.

Da jeg svingte av motorveien hørte jeg et høyt smell, og ble møtt av olje som rant ut på bakken da jeg stoppet for å undersøke hva som hadde skjedd. Jeg hadde truffet noe, bilen var ubrukelig og det var umulig å nå fergen i tide. Ekspedisjonen gikk i vasken for min del, og jeg var knust.

Den andre ekspedisjonen


I løpet av vinteren 2017/18 satte Peter McCamley sammen et nytt team, og denne gangen fikk jeg være med som dykker, ikke bare hjelpemann. Jeg for­beredte reisen grundig og sørget for at jeg var i form både fysisk og mentalt, og at utstyret var i tipp topp stand.

Denne gangen turen uten problemer. Jeg lastet utstyret ombord i dykkebåten, som hadde blitt utstyrt med en heis for å hente dykkerne opp av vannet. Været var bra, med svak vind og sol.


RMS Lusitania

RMS Lusitania var et luksuriøst skip. Til tross for ubåtfaren var stemningen om bord ubekymret. Foto: Public domain


Avbrutt førstedykk


Den 24. september skulle jeg endelig gjøre mitt første dykk på Lusitania. Det første paret som gikk i vannet var Dave Gration og Kari Hyttinen. De skulle fortsette med 3D-fotografering av baugen på vraket, som de hadde påbegynt året i for-veien. Jeg var i par nummer to, sammen med briten Steve Saunders.

Under nedstigningen møtte vi det første paret, som allerede var på vei opp. De signaliserte til oss at dreggen og bunn­tauet ikke hadde truffet vraket, og vi måtte returnere til overflaten. Jeg var på omtrent 70 meters dyp da vi fikk den nedslående beskjeden.

Skuffelsen var stor, og det ble ikke bedre av at dykkingen ble forhindret av dårlig vær de neste dagene. Først etter fem dager bedret det seg og vi kunne gjøre et nytt forsøk.


RMS Lusitania

RMS Lusitania
Type: Passasjerskip
Bygd: 1906 ved John Brown & Co Ltd. i Clydebank, Skottland (#367)
Mål: 239,9 x 26,5 x 10,2 meter
Tonnasje: 31.550 BRT
Motor: 4 dampturbiner og 25 kjeler, 76.000 HK, 26,7 knop
Forlisdato: 7. mai 1915
Årsak: Torpedert av den tyske ubåten U-20, 1.198 mennesker mistet livet
Sted: 18 km sør for for Kinsale, Irland
Dybde: 90 meter
Last: Passasjerer, krigsmateriell
Reiserute: New York – Liverpool
Rederi: Cunard Line, Southampton, England


RMS Lusitania ble sjøsatt den 7. juni 1906. Foto: J. Kent Layton Collection (public domain)



Endelig fikk jeg se henne


Ankeret ble flyttet og en kort stund senere sank jeg ned mot det gigantiske vraket. Jeg hadde gledet meg til dette øyeblikket, og som jeg hadde jobbet for i mange år. Endelig skulle jeg få se Lusitania med egne øyne.

Sikten på bunnen var knapt fem meter, og vraket var dekket av store mengder med gamle garn. Likevel var jeg fornøyd, jeg var fremme.

Jeg bestemte meg for å ikke svømme for langt bort fra dreggen, som lå like foran broen på vraket. Det var vanskelig å orientere seg – sikten var dårlig og vraket var enormt.


☒   ANNONSE:
ANNONSE:
ANNONSE:



Jeg så en av davitene til livbåtene ved rekka, og en rad runde hull langs siden. Jeg bestemte meg for å følge dem, for her var det færre garn å sette seg fast i.

Da jeg fulgte skipssiden kom jeg frem til en av de store dørene hvor passasjerene steg ombord. På veien så jeg flere store, runde bronseventiler. Det var ingen overraskelse, for et skip på Lusitanias størrelse har hundrevis av slike.

Den tyske ubåten U-20 under kommando av kapitänleutnant Schwieger avfyrte én torpedo mot Lusitania. Det var nok til å utløse katastrofen.


Vraket bar preg av sine 105 år på havets bunn, og jeg kunne se hvordan sterk strøm, saltvann og ikke minst tidens tann hadde brutt ned overbygningen, dekket og skipssidene. Etter 20 minutter var det tid for å starte oppstigningen, og jeg hadde en lang dekompresjon foran meg.

Neste dag dykket jeg på akterdelen av vraket, men fikk bare utforsket et begrenset område fordi jeg ikke ville ta for stor risiko.


Dykketeamet

Foto: © Vic Verlinden


Den tredje ekspedisjonen


Sommeren 2019 vendte jeg tilbake til Irland for å dykke på Lusitania for andre gang. Jeg hadde forberedt meg grundig og hadde med meg min faste dykke­kompis gjennom mange år, Karl van der Auwera.

I begynnelsen av ekspedisjonen var ikke værgudene på vår side, og vi måtte nok en gang vente i fem lange dager før vi kunne prøve et dykk. Bunntauet ledet oss som året før rett ned på broen på gigantskipet, og da vi kom ned merket jeg at sikten var betydelig bedre enn året i forveien.

Karl la ut line slik at vi lett kunne finne tilbake til bunntauet. Dette gav oss trygghet til å utforske vraket i fred og ro, og bedre aksjonsradius slik at vi fikk sett mer.


RMS Lusitania
RMS Lusitania

Deler av mosaikken fra badet i en av lugarene. Foto: © Vic Verlinden


Ved bunntauet så vi flere firkantede vinduer som tilhørte lugarene på første klasse. Vi så også flere vanntanker som stod på dekket, og ikke langt unna fant vi to dusjer og en bit mosaikkgulv som hadde tilhørt et av badene.

Når vi svømte mot baugen så vi at vraket er gjennomhullet av små og store åpninger, og forut fant vi den digre ankervinsjen og ankerkjettingene. Vi så to pullerter som fortsatt hadde trosser rundt seg, og deler av tredekket ved baugen var fortsatt intakt.

Sikten på denne delen av vraket var minst åtte meter, som er eksepsjonelt bra på Lusitania. I løpet av de følgende dagene gjorde vi flere dykk, og det ble tatt tusen­vis av bilder.


RMS Lusitania

Slik ble senkingen fremstilt i The Illustrated London News den 15. mai 1915. Foto: Norman Wilkinson (public domain)


Etter fire dager med dykking til 90 meter kjente jeg at jeg trengte en pause. Det var viktig å nyte opplevelsene også – å få være med på dette var et eventyr.

Vi håper å komme tilbake senere for å utforske flere deler av vraket. En av planene er å hente opp flere gjen­stander. Dette vil bli gjort på en ordentlig måte, og gjenstandene skal stilles ut på et nytt museum som skal bygges i Kinsale.




Image

Annonsørinnhold:

ANNONSE:
ANNONSE:
ANNONSE:
ANNONSE:

Annonsørinnhold:

ANNONSE:
ANNONSE:

Vil du begynne å dykke?

 

Norges Dykkeforbund utdanner dykkere etter retningslinjene til CMAS, det internasjonale dykkeforbundet. Utdanningen skjer gjennom dykkeklubbene eller hos autoriserte dykkeskoler. Flere av dykkesentrene i bransjeregisteret tilbyr også CMAS-kurs.

 

 

 

Annonsørinnhold:

  • Nudibranch Safari 2024 på Gulen

    Nakensneglesafarien på Gulen Dykkesenter er den viktigste møteplassen for entusiaster og eksperter. Den tolvte utgaven av workshopen arrangeres i april.

ANNONSE:

Annonsørinnhold:

Siste videoer:
ANNONSE:
ANNONSE:
logo
Dykking har siden 1983 blitt gitt ut av Forlaget Dykking AS. Redaktør: Christian Skauge

 

Forlaget Dykking AS
Postboks 6654 Etterstad, 0609 Oslo
Org. nr. 936558496

 



Avmelding fra nyhetsvarsler
© 2023 Forlaget Dykking AS