Blekksprut sett med gamle øyne
Helt siden zoologer, naturalister og glade amatører begynte å registrere dyrelivet i havet på en vitenskapelig måte var tegninger en viktig del av arbeidet.
Blekksprut sett med gamle øyne
Helt siden zoologer, naturalister og glade amatører begynte å registrere dyrelivet i havet på en vitenskapelig måte var tegninger en viktig del av arbeidet.
Av Dykking.no
Mange av dem er svært naturtro, men det kan ikke ha vært lett. Noen ganger hadde zoologene bare et fargeløst individ på et glass med formalin som utgangspunkt.
En av de mest berømte illustratørene er den tyske zoologen Ernst Haeckel (1834–1919), som tegnet over 3.000 plansjer av dyr og planter i løpet av sin karriere.
Landsmannen Carl Chun (1852–1914) var blekksprut- og planktonekspert, og ledet Deutsche Tiefsee-Expedition til Bouvetøya og Kerguelen-øyene fra 1898–99.
Der fant forskerne en lang rekke blekksprutarter, og flere av dem ble beskrevet som nye for vitenskapen. Chun laget naturligvis også tegninger av det som ble funnet.
En annen som var opptatt av livet i havet var selveste prins Albert I av Monaco (1848–1922), som dedikerte mye av sitt liv til havforskning.
En av de aller vakreste illustrasjonene av blekksprut ble gravert av den nederlandske zoologen Albertus Seba. Hans tidlige arbeid influerte selveste Carl von Linné.
I 1734 gav hav ut verket «Locupletissimi rerum naturalium thesauri accurata descriptio», med den nederlandske tittelen «Naaukeurige beschryving van het schatryke kabinet der voornaamste seldzaamheden der natuur».
Den amerikanske molluskforskeren Augustus Addison Gould var en annen som var opptatt av blekksprut og tegnet det han så.
Hans monumentale verk «Mollusca and Shells» (vol. xii, 1852) ble til etter United States Exploring Expedition i Stillehavet fra 1838–42.
Den franske farmasøyten Jean Baptiste Vérany (1800–1865) publiserte sine vakre tegninger av blekksprut i boken «Mollusques méditeranéens; observés, décrits, figurés, et chromolithographiés d’après le vivant».
Han beskrev en lang rekke marine arter, og grunnla Muséum d'histoire naturelle de Nice sammen med Jean-Baptiste Barla i 1846.
Det er ganske utrolig å tenke på at svært mange av blekksprutartene ble oppdaget og beskrevet for lenge siden.
Takket være bøkene og plansjene kan vi reise tilbake i tiden og kan se hvordan datidens forskere så det de fant i havet.
Siden vitenskapen går fremover har mange av artene over fått nye navn – men flere av dem heter fortsatt det samme den dag i dag.
Selv med langt enklere midler enn i våre dager klarte forskerne i gamle dager å lage utførlige beskrivelser av det de fant – og de kunne ikke engang dykke!