– Å, se pappa, der er en stakkar som ikke har noe hus! Den er jo helt naken, ropte jenta. Faren så dit hun pekte. Jammen var det ikke riktig! Den lille tassen hadde vokst ut av sneglehuset sitt og var husløs og fortvilet.
Av Bjørn Skauge
Jenta og broren hennes hang over ripa i framskotten på båten, én på hver side, da den gled inn på grunna over den lyse sandbunnen.
Her var det mye spennende å se! Småsei som pilte av gårde, vakre glassmaneter med regnbueskimrende striper og nifse krabber med klør, alt i en eventyrverden av brun tang, tare og lysegrønn sjøsalat.
Og så mange eremittkreps! Søskenparet visste godt hva dét var – små livlige kreps som bor i tomme sneglehus.
Her var det mye spennende å se! Småsei som pilte av gårde, vakre glassmaneter med regnbueskimrende striper og nifse krabber med klør, alt i en eventyrverden av brun tang, tare og lysegrønn sjøsalat.
Og så mange eremittkreps! Søskenparet visste godt hva dét var – små livlige kreps som bor i tomme sneglehus.
I år var det uvanlig mange av dem, og barna fulgte ivrig med der de flyktet unna båten.
– Bare den ikke blir spist av en stor fisk! sa jenta med bekymring i stemmen.
– Jeg kan fange den, sa broren og grep håven som alltid var med i båten.
– Bra, sa jenta lettet og sendte broren et takknemlig blikk – så kan vi finne et hus til den!
– Bare den ikke blir spist av en stor fisk! sa jenta med bekymring i stemmen.
– Jeg kan fange den, sa broren og grep håven som alltid var med i båten.
– Bra, sa jenta lettet og sendte broren et takknemlig blikk – så kan vi finne et hus til den!
Broren stakk håven ned i sjøen og greide å fange både den husløse stakkaren og tre andre små eremittkreps som var så heldige at de hadde hus. Søsteren smilte fra øre til øre.
Hun fylte øsekaret med sjøvann og hjalp broren med å få fangsten oppi, øsekaret fikk være oppholdsrom til vi kom på land.
De tre «huseierne» hadde trukket seg godt inn i sine respektive boliger, mens deres mindre heldige kamerat virret forskrekket omkring.
Hun fylte øsekaret med sjøvann og hjalp broren med å få fangsten oppi, øsekaret fikk være oppholdsrom til vi kom på land.
De tre «huseierne» hadde trukket seg godt inn i sine respektive boliger, mens deres mindre heldige kamerat virret forskrekket omkring.
Vi var på vei for å bade. Været var varmt og godt, og roturen rundt oddene var fort unnagjort. Så snart vi hadde fortøyd båten, tok barna øsekaret med og løp bort på stranda for å lage demning.
Sjøen hadde falt ganske mye, og her og der rant små bekker av sjøvann nedover stranda. Barna hadde ofte moret seg med å demme opp slike bekker. På kort tid hadde de laget en fin liten dam, og så snart vannet hadde klarnet ble innbyggerne i øsekaret sluppet nedi.
– Nå må vi skynde oss å finne sneglehus! sa jenta, og sammen med broren løp de lenger opp på stranda for å lete.
Å finne sneglehus var så visst ikke vanskelig. Sjøen hadde skylt i land tusenvis av dem, i alle fasonger, farger og størrelser. Barna tok med seg så mange de greide å bære i de små hendene og skyndte seg tilbake til dammen.
Sjøen hadde falt ganske mye, og her og der rant små bekker av sjøvann nedover stranda. Barna hadde ofte moret seg med å demme opp slike bekker. På kort tid hadde de laget en fin liten dam, og så snart vannet hadde klarnet ble innbyggerne i øsekaret sluppet nedi.
– Nå må vi skynde oss å finne sneglehus! sa jenta, og sammen med broren løp de lenger opp på stranda for å lete.
Å finne sneglehus var så visst ikke vanskelig. Sjøen hadde skylt i land tusenvis av dem, i alle fasonger, farger og størrelser. Barna tok med seg så mange de greide å bære i de små hendene og skyndte seg tilbake til dammen.
Broren slapp et fint og passende stort sneglehus ned til den husløse stakkaren. Den rygget inn i huset for å prøve det, men slengte det fra seg med det samme! Søsteren ga den det fineste sneglehuset hun hadde funnet, men det samme skjedde. Merkelig!
Eremittkrepsen prøvde alle sneglehusene i tur og orden, men ville ikke ha noen av dem. Barna ble både forundret og litt lei seg. Hadde de ikke reddet den fra den visse død?
Og hadde de ikke skaffet den et utall flotte sneglehus, finere enn dem de andre hadde? Og så var ingen av dem bra nok!
Da var det at faren fikk en idé. Han fortalte barna om hvordan trær ofte vrir seg mens de vokser. De kan vokse i spiral, akkurat slik sneglehus gjør.
Eremittkrepsen prøvde alle sneglehusene i tur og orden, men ville ikke ha noen av dem. Barna ble både forundret og litt lei seg. Hadde de ikke reddet den fra den visse død?
Og hadde de ikke skaffet den et utall flotte sneglehus, finere enn dem de andre hadde? Og så var ingen av dem bra nok!
Da var det at faren fikk en idé. Han fortalte barna om hvordan trær ofte vrir seg mens de vokser. De kan vokse i spiral, akkurat slik sneglehus gjør.
Noen trær vrir seg til venstre, mens andre vrir seg til høyre eller vokser helt rett.
– Tenk om det er slik i snegleverden også, sa faren, at de fleste sneglehusene vrir seg den ene veien mens noen veldig få vrir seg motsatt?
– Tenk om denne eremittkrepsen var så uheldig at det første sneglehuset den fant, var et sjeldent hus som var vridd den gale veien? Så har halen dens blitt formet slik at den ikke passer i de andre sneglehusene?
Barna tenkte på det faren hadde fortalt. Hvis det var riktig var det jo ikke så rart at huset ikke passet til den lille tassen.
– Tenk om det er slik i snegleverden også, sa faren, at de fleste sneglehusene vrir seg den ene veien mens noen veldig få vrir seg motsatt?
– Tenk om denne eremittkrepsen var så uheldig at det første sneglehuset den fant, var et sjeldent hus som var vridd den gale veien? Så har halen dens blitt formet slik at den ikke passer i de andre sneglehusene?
Barna tenkte på det faren hadde fortalt. Hvis det var riktig var det jo ikke så rart at huset ikke passet til den lille tassen.
Sammen studerte de sneglehusene, både de som de andre eremittkrepsene bodde i og de som barna hadde samlet.
– De er vridd samme vei, alle sammen! konstaterte gutten.
Ingen behøvde si mer; nå visste vi hva vi hadde å gjøre. Og denne gangen var også de voksne med på letingen. Vi måtte finne et sjeldent sneglehus med inngangen vendt den andre veien.
Det tok tid, men etter en stund hørtes jentas triumferende stemme:
– Hurra, hurra! Jeg har funnet et!
– De er vridd samme vei, alle sammen! konstaterte gutten.
Ingen behøvde si mer; nå visste vi hva vi hadde å gjøre. Og denne gangen var også de voksne med på letingen. Vi måtte finne et sjeldent sneglehus med inngangen vendt den andre veien.
Det tok tid, men etter en stund hørtes jentas triumferende stemme:
– Hurra, hurra! Jeg har funnet et!
Vi andre måtte se det for å tro at det virkelig var sant, og stimlet sammen om henne. Ja så sannelig, dette sneglehuset var vridd motsatt av alle de andre!
Vi skyndte oss ned til dammen.
Jenta slapp sneglehuset ned til den husløse tassen, og miraklet skjedde: Eremittkrepsen jumpet oppi og tredde seg inn i huset, og vandret lykkelig av gårde med nytt hus på ryggen!
Artikkelen stod på trykk i Dykking 5/2018.
Vi skyndte oss ned til dammen.
Jenta slapp sneglehuset ned til den husløse tassen, og miraklet skjedde: Eremittkrepsen jumpet oppi og tredde seg inn i huset, og vandret lykkelig av gårde med nytt hus på ryggen!
Artikkelen stod på trykk i Dykking 5/2018.